Fart i boligdebatten i Stortinget

Det var god temperatur i den spontane spørretimen i Stortinget i går. Boligpolitikk var et sentralt spørsmål, der Høyre, Fremskrittspartiet og Kristlig Folkepartiet utfordret statsministeren i manglende tiltak for å sikre boligbygging og avdempe boligprisveksten.

Det er gledelig å se hvilken bred politiske enighet det nå er at politikerne må på banen for å stimulere til boligbygging.

Når Stortingets tre største partier alle er enige om at ”noe må gjøres”, da er det ”hope in a hanging snore”, som Nils Arne Eggen en gang sa det.

Erna Solberg påpekte hel korrekt at det har vært bygget og bygges over 10 000 for få boliger i Norge hvert år. Med en forventet befolkningsvekst de neste 16 årene på 1 million nye nordmenn, vil  boligbehovet være enormt i mange år fremover. Det er helt riktig som høyrelederen i går sa at Regjeringen har totalt manglet fokus på tematikken og at en i de siste statsbudsjettene ikke har sett noen positive tiltak i denne retningen. Det er ikke noe poeng å lete etter boligbyggingsnåla i statsbudsjetthøystakken. Den finnes nemlig ikke.

Det er også helt riktig som både Høyre og Fremskrittspartiet påpekte i går at det er staten som ofte er grunnene til at utviklingen bremses.  Boligprosjekter forsinkes og/eller blir spolert fordi 22 offentlige instansene har innsigelsesrett, og benytter seg av dem! I 94 % av kommuneplanene blir det protester, og langt på vei kommer protestene fra det offentlige.

Kristelig folkeparti pekte også på de usosiale retningslinjene med økt egenkapitalkrav, som har kommet fra Finanstilsynet.

Hva så med statsministerens respons?

Jens Stoltenberg uttrykte glede over befolkningsveksten, og var også enig i behovet for nok boligbygging og viktigheten av dette fokuset på øverste politiske hold.

Statsministeren viste i gårsdagens spørretime en åpenhet for å diskutere ovennevnte sentrale spørsmål og viste at vi nå er på konkrete tiltaksdiskusjoner og ikke visjonsdiskusjoner. Det er særdeles gledelig.

Jeg har nå klare forventninger om at det snart vil bli fremmet forslag om et bedre plansamarbeid mellom stat og kommune, innskrenkninger av det offentliges innsigelsesrett og en god jordvernsdebatt der den hellige matjorda i Norge kan utfordres.

Det Stoltenberg derimot ikke ville røre, var Finanstilsynets retningslinjer.

Jeg har forståelsen for at statsministeren er varsom med å bevege seg inn på Finanstilsynets domene, men han bør absolutt bekymre seg over det økte klasseskillet som er i ferd med å etablere seg i det norske samfunn.

Det bare må bli mål det

Arbeiderpartiet har det siste året vist en positiv kraft i boligpolitikken. Partiet har vist interesse i å forstå problemene, vilje til å lytte til næringen og kraft til å gjøre et stykke arbeid for å løse utfordringene. Arbeiderpartiet nedsatte et boligpolitiske utvalg i november bestående av Håkon Haugli (leder), Torgeir Micaelsen, Marianne Aasen og Lene Vågslid. Det var absolutt interesserte, kritiske og spørrende Stortingspolitikere vi i Norges Eiendomsmeglerforbundet traff i januar.

Rapporten til utvalget er nå levert, og jeg synes de fortjener honnør for at de har tatt på alvor de boligpolitiske utfordringene vi står ovenfor.

Det er også gledelig å se at mange av våre forslag nådde gjennom, det er overmodent med en boligminister iNorge, som har et samordnet embetsverk under seg med klare nasjonale og regionale mål for boligbygging. Det er også på tide med en statlig og kommunal sektor som fungerer som medspillere med felles mål om at det bygges nok boliger. Vi blir 1 millioner flere innbyggere i Norge de neste 17 årene, grep som dette må til!

Vi får heller tilgi at de ikke foreslår kommunesammenslåing som et effektivt og godt tiltak, jeg tror ikke siste ord er sagt når det gjelder det fremdeles.

Nå som Arbeiderpartiet har gjort mye av grovarbeidet med å legge frem en så detaljert tiltaksrapport, så kommer raskt forventningene om resultater. Mange av de foreslåtte tiltakene krever større strukturelle endringer og både departementer og kommuner må gjennom omfattende endringer for å kunne møte mange av de utfordringene som blir foreslått.

Men det er ikke alle tiltakene som krever lange briller…

Allerede nå kan boligbygging løftes i all arealplanlegging, der miljø, jordvern og kulturminner i alle år har fått prioritet. Boligbygging kan enkelt løftes opp som et prioritert hensyn, selv om det neppe skjer uten støy. Norsk Bondelag har tidligere i år proklamert at ikke en kvm matjord skal ofres for boliger, slike ytterliggående syn blir det heftige politiske debatt av. En debatt vi gjerne stiller opp i.   

Allerede nå kan Regjeringen øke tilskudd til kommunal infrastruktur både innenfor og på tvers av kommunegrensene. Alle de store byene har store utfordringer med å bygge ut både tilfredsstillende veinett og offentlig kommunikasjon for å møte befolkningsveksten. Vi må igangsette disse prosessene nå!

Allerede nå kan det etableres låneordninger til miljøopprydding av gammel utidsmessig bebyggelse og for strategiske tomtekjøp i kommunene. Her kan det skapes mange nye boliger raskt! Dessuten kan en allerede nå varsle at Husbankens låneramme blir styrket slik at flere vet om og kan få Startlån.

Allerede nå kan det vedtas at det ved alle nye endringer i Plan- og bygningsloven (PBL) og tilhørende forskrifter skal konsekvensutredes hvilken betydning det har på boligbyggingen. En kan også allerede nå begrense adgangen til å klage i byggesaker der det bygges i samsvar med vedtatt reguleringsplan.

Allerede nå kan Regjeringen varsle at de vil øke betydelig bygging av nye studentboliger.

Det er gjennom vinteren etablert store forventninger om at det nå skal skje noe. Spesielt er forventningene store siden det er det partiet som har den den politiske ballen som kommer med forslagene til hvordan man skal score mål.

Det bare må bli mål det.