Tiltaksplan mot lokkepris

Pressemelding fra Eff i forbindelse med tiltaksplan mot lokkepris;

Det har den siste tiden kommet frem eksempler som gir mistanke om lokkeprising ved boligsalg. Eiendomsmeglingsbransjen har en nulltoleranse mot bruk av lokkeprising, og Eiendomsmeglerforetakenes Forening (Eff) har derfor vedtatt en tiltaksplan for å komme dette til livs en gang for alle.

-                     Bruk av lokkeprising er et veldig begrenset problem, knyttet til enkelte bydeler i Oslo, sier administrerende direktør Christian Vammervold Dreyer i Eff.

Eff mener det er et viktig prinsipp at selger skal kunne annonsere til en pris selger er villig til å selge for, og selger må stå fritt til å akseptere og forkaste bud. Samtidig mener Eff den allerede vedtatte bransjenormen gir et klart forbud mot lokkeprising.

Eff har besluttet at meglere i tillegg til å følge selve bransjenormen, skal skriftlig informere alle boligselgere som ønsker å markedsføre med en prisantydning under verditakst og/eller meglers prisvurdering, om at markedet vil forvente aksept på bud på prisantydning. Dessuten kan ikke meglere uten særlige grunner annonsere en bolig med en lavere prisantydning enn det selger allerede har takket nei til. 

-                     Eiendomsmeglingsbransjen er en seriøs bransje, med fokus på å ha best mulig omdømme. Nå har medlemmer fått en frist til 15. mai på å rydde opp i eventuelle interne forhold, fra og med denne datoen vil vi ved eventuelle unormale avvik iverksette tiltak, sier Dreyer. 

Blir medlemmer i Eff gjentatte ganger dømt for bruk av lokkepris i Reklamasjonsnemnda for Eiendomsmeglingstjenester, vil Eff rapportere dette til Forbrukerombudet og Finanstilsynet.

-                     Viljen til å gjøre nødvendige tiltak i eiendomsmeglingsbransjen er stor, og jeg føler meg trygg på at dette snart er et problemområde vi har lagt bak oss, avslutter Dreyer 

Vedtatt tiltaksplan mot bruk av lokkepris

Eiendomsmeglerforetakenes Forening (Eff) har en nulltoleranse til bruk av lokkepris. Styret i Eff har vedtatt en tiltaksplan mot bruk av lokkepris, som har som mål å rydde opp i en eventuell ukultur som har oppstått og som får preventiv effekt i tiden fremover.

Eff mener det er viktig å presisere at bruk av lokkepris har skjedd i et svært begrenset område, og det må ikke utvikle seg en mistanke om at all prising under verditakst (der det brukes) eller der boliger går over prisantydning, er et resultat av lokkeprising.  

Det er et viktig prinsipp at selger skal kunne annonsere til en pris selger er villig til å akseptere, og selger må stå fritt til å akseptere og forkaste bud.

Alle medlemmer i Eff har gjennom bransjenormen forpliktet seg til ikke å bruke lokkepriser ved salg av boliger. Bransjenormens bestemmelse knytting til prising er regulert i punkt 2.2.1; Prisantydning må ikke bevisst være satt lavere enn det selger på markedsføringstidspunktet er villig til å akseptere. Den må heller ikke settes lavere enn meglers objektive vurdering skulle tilsi.

Styret har i tillegg til å vise til bransjenormens bestemmelse besluttet følgende;

1.       Medlemmer i Eff skal instruere meglere som annonserer en pris under verditakst og/eller meglers prisvurdering, om skriftlig å dokumentere at de har informert boligselger om at markedet vil forvente aksept på bud på prisantydning. Dette kan gjøres gjennom oppdragsavtalen eller ved annen skriftlig kommunikasjon.

2.       Administrasjonen i Eff får utarbeidet månedlige rapporter der bruk av lokkepriser overvåkes. Eventuelle avvik tas opp med det aktuelle foretaket, og eventuelt løftes til styret hvis bedring ikke oppnås.

3.       Medlemmer i Eff som dømmes for bruk av lokkepris i Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglertjenester, vil få skriftlig advarsel om at det ved nytt overtramp blir rapportert til Forbrukerombudet og Finanstilsynet.

4.       Medlemmer i Eff har ikke anledning til å annonsere en bolig med en lavere prisantydning enn det selger har takket nei til, hvis ikke særlige grunner tilsier noe annet. Faglig ansvarlig skal samtykke i at det er en særskilt grunn.

5.       Medlemmer av Eff skal ikke prise en eiendom på en måte som kan risikere å skade bransjens omdømme. 

Avdemping eller en liten pust i bakken…???

Boligprisene i april steg med 1,3 % sammenlignet med mars måned. Isolert sett en kraftig prisstigning. Likevel preges overskriftene på nettavisene i dag av det er et roligere tempo i boligmarkedet. Årsaken er at vi ser den laveste 12 måneders veksten siden 2009. Det store spørsmålet blir da om vi nå ser en avdemping i boligprisene eller om dette kun er en liten pust i bakken, før prisene stiger igjen….

Vi har de siste årene pekt på det lave tilbudet når vi har forklart de stadige økende boligprisene. Det har vært en riktig forklaring, manglende boligbygging er hovedgrunnen til den prisveksten vi har sett. Dette er også årsaken til at boligpolitikk har blitt en brennhet sak i rikspolitikken. Hva vi i Eff mener Regjeringen må iverksette av tiltak kan du lese nærmere om her

Men når prisene nå ser ut til å roe seg, selv om  tilbudssiden ikke har bedret seg, kreves det nye forklaringer.

folk flest tenker «nok er nok»

Vi tror vi nå ser konturene av et marked der gjeldsbyrden har blitt så stor at folk flest tenker «nok er nok». Det er viktig at alle som kjøper bolig spør seg om de tåler en renteøkning på 5 %. Vi måler kontinuerlig folks betjeningsevne, og ser at en renteøkning på kun 3,5 % vil øke gjeldsbyrden til et nivå vi må tilbake til 80 tallet for å ha sett tilsvarende til. Og vi skal ikke lenger tilbake til 2008 for å finne rentenivåer som dette.

Dessuten vil vi i stadig økende grad merke Finanstilsynets egenkapitalkrav på 15 %, innstramming av startlånsordningen, bankenes mer restriktive utlånspolitikk og ikke minst de allerede varslede renteøkningene fra bankene.

psykologi er en faktor økonomiske eksperter har vanskelig for å ta inn i beregningsmodellene sine

Det siste vil ha en vel så mye psykologisk som økonomisk effekt, og psykologi er en faktor økonomiske eksperter har vanskelig for å ta inn i beregningsmodellene sine.

Vi går derfor inn i en tid hvor det blir stadig vanskeligere å være spåmann. Vi har nå et boligmarked med rekordhøye priser, der det går rekordraskt i de store byene og det er fremdeles et stort tilbudsunderskudd, det trengs nye boliger.

Men vi har samtidig nok gjeld i befolkningen, og hilser enhver avdemping velkommen, hvis det da ikke bikker til å bli nedgang.

Det er fristende å gå for helgardering på tippekupongen her, selv borteseier (prisnedgang) er lite sannsynlig. 

Boligmeldingen - en melding nærmest blottet for tiltak

Her kan du lese Eff sitt høringssvar i forbindelse med Boligmeldingen, som ble presentert Kommunalkomiteen i Stortinget i åpent høringsmøte 30. april 2013. 

Høringssvar fra Eff, Meld. St. 17,  Byggje – bu – leve

Eiendomsmeglerforetakenes Forening (Eff) er en medlemsorganisasjon for eiendomsmeglingsforetakene i Norge, og representerer cirka 80 % av bransjen. Alle de største eiendomsmeglingskjedene er medlemmer. 

Lav boligbygging truer den norske modellen

Den norske modellen er å eie egen bolig, noe 8 av 10 nordmenn gjør. Dette har vært et tverrpolitisk mål siden andre verdenskrig, og er trygt forankret i den norske folkesjelen.

Regjeringen og boligmeldingen påpeker at det er et personlig ansvar å bo. Likevel har den sterke boligprisutviklingen ført til en rekke statlige og kommunale støtteordninger til individer og selskaper.
Tilstrekkelig boligbygging sikrer at flest mulig kan ta et personlig ansvar for å bo og eie egen bolig. Dette er viktig for å unngå at den norske modellen svekkes.

Norges befolkning forventes å vokse fra 5 til 6 millioner frem til 2029. Veksten vil kreve mange nye boliger i storbyene, der det allerede er et stort press. Det er en klar sammenheng mellom boligprisutviklingen og boligbyggingen. Den viktigste årsaken for prisveksten de siste årene er et tilbudsunderskudd på grunn av for lav boligbygging gjennom flere år.

Utviklingen er uheldig, og vil sannsynligvis fortsette. Det ble igangsatt cirka 18 % færre boliger første kvartal i 2013 sammenlignet med samme tid i fjor. Det viser at boligpolitikk generelt og boligbygging spesielt bør ha politikernes høyeste prioritet.

Boligmeldingens tiltak

Boligmeldingen vier den boligsosiale politikken mest oppmerksomhet. Eff mener det viktigste boligsosiale tiltaket er å stimulere til økt boligbygging. Hvis det ikke bygges boliger raskere enn i dag, vil vi få flere vanskeligstilte i Norge.

Eff sitt helhetsinntrykk er at Boligmeldingen kommer med få forpliktende tiltak. Meldingen beskriver godt tilstanden i boligmarkedet og de utfordringer vi står overfor, men det er ikke  slike beskrivelser landet trenger nå. Vi trenger tiltak!

Endring av innsigelsesinstituttet

Eff mener Boligmeldingens beste tiltak, er samordning av innsigelsesinstituttet. Dette vil sannsynligvis føre til raskere avklaringer av innsigelsene, og kanskje også færre innsigelser.

Eff er positiv til forslaget, men det krever at fylkesmennene gis føringer på at boligbygging skal være prioritert. Mange boligprosjekter stoppes på grunn av innsigelser fra nettopp fylkesmannen. Det må i fremtiden unngås. Det er også viktig at prøvefylkene for samordningen legges til et pressområde, helst en av de fire store byene.

Styrk Husbanken

Eff er positive til at Husbanken blir fremhevet som en viktig aktør i den alminnelige boligforsyningen. De ordinære bankene skal være den primære finansieringskilden for boligprosjekter, men utlånsvilligheten eller utlånsevnen til bankene varierer. Vi har en rekke eksempler der bankene bremser boligbyggingen med å være restriktive. Husbanken bør ha en nøkkelrolle for å dempe slike utviklingstrender.

Eff er kritisk til dagens praksis der Husbanken stiller strengere krav til byggeprosjektene enn det loven krever. Vi har mange eksempler på prosjekter som på grunn av Husbankens krav ikke er lønnsomme. Det er i konflikt med det vi mener skal være Husbankens viktige oppgave, nemlig å sikre tilstrekkelig boligforsyning. Dessuten er det viktig at Staten gjennom statsbudsjettet sikrer Husbanken økonomiske muskler til å håndtere behovene.

Husbankens har i dag en sentral rolle ved bygging av studentboliger, men vi mener Boligmeldingen går altfor kort med å forplikte til bygging av 1.000 boliger årlig. Flere studentboliger er et nyttig virkemiddel både for å hjelpe studentene og for å dempe det totale trykket i boligmarkedet. Boligmeldingen peker dessuten hovedsakelig på studentboliger utenfor de mest pressede byområdene. Behovet er størst i de store byene.

Forenkling av byggesaksbehandlingen

Eff mener Boligmeldingen har for lite oppmerksomhet på samsvaret mellom de tekniske kravene, kostnadene ved å realisere dem og prisen boligkjøperne har vilje og evne til å betale. Eff mener det er viktig å evaluere de tekniske kravene som allerede er vedtatt, og at det må være en klar kost/nytte effekt ved å pådra nye kostnader i boligbyggingen.
Det er også viktig å få oppklart uenigheten mellom byggebransjen og staten om hva ulike tekniske krav koster. Eff foreslår at det nedsettes et utvalg, der både byggenæringen og myndighetene er representert, for å framskaffe mer omforent kunnskap om hva som påvirker kostnadsbildet for nye boliger.

Eff mener plan- og bygningsloven og bustadoppføringsloven, må forenkles og effektiviseres, og aller helst revideres. Et nytt lovverk må ha som mål å gjøre regelverket bedre, mer fleksibelt og ikke minst stimulere til, og ikke begrense, boligbygging.

Eff mener kommunesammenslåing vil være et viktig bidrag til boligbyggingen. Større og færre kommuner vil sikre kompetent personell, og at kommunene ser behovet for og bidrar til boligbygging på overordnet nivå. Det vil dessuten bli enklere å planlegge og finansiere infrastruktur som vei, offentlig kommunikasjon og andre offentlige tjenester.

Samferdsel må knyttes til boligbygging

Nasjonal transportplan beskriver mange gode prosjekter som det er stort behov for. Samferdsel er svært viktig for boligbygging, og det er et skrikende behov for et raskere tempo i utbygging av vei, tog og bane,  spesielt i og rundt Oslo. Nasjonal transportplan gir få nye boliger på kort sikt, men Eff mener raskest mulig gjennomføring av infrastrukturprosjekter rundt de største byene vil ha stor effekt på lengre sikt.

Finansielle virkemidler

Vi er i ferd med å få en generasjon boligtapere i Norge. Eff mener Finanstilsynets egenkapitalkrav rammer usosialt og urettferdig. Mange førstegangskjøperne med god betjeningsevne, er avhengig av ekstern hjelp for å komme seg inn i markedet. Vi ser også en utvikling der flere tar opp forbrukslån for å finansiere egenkapitalen. Bankene bør gis tillit til selv å vurdere en låntagers betjeningsevne. Egenkapitalkravet bør derfor erstattes av strenge krav til betjeningsevne og ansvarliggjøring av bankenes rådgivningsfunksjon.

Eff vil advare mot unyanserte utspill mot såkalte spekulanter i boligmarkedet. At det finnes investorer som er villig til å investere i bolig, er positivt for økonomien og boligmarkedet. Investorene har en viktig funksjon i å få opp boligbyggingen, og bidrar til å holde et godt og velfungerende leiemarked i gang. Tiltak for å fjerne investorer fra boligmarkedet, vil sannsynligvis føre til lavere boligbygging, og gjøre det dyrere å leie og eie bolig

Boligbygging må vektlegges ved interessekonflikter

For mange boligprosjekter i Norge har ikke blitt igangsatt grunnet regulering til matjord. Det er på tide med en ordentlig jordvernsdebatt, og Eff mener boligbygging må prioriteres ved interessekonflikter.

Helhetlig boligpolitikk

Politikken innen de ulike områdene som påvirker boligmarkedet må samordnes. I dag ser vi utallige eksempler der motstridende hensyn drar politikken i ulike retninger. Det er eksempelvis paradoksalt at staten gjennom Finanstilsynet strammer inn kravene til bankenes utlån ved egenkapitalkrav, samtidig som staten øker ordningen med startlån.

Vi trenger et helhetlig ansvar for boligpolitikken som i dag er spredt på seks departementer og fem stortingskomiteer. Eff mener det optimale er en boligminister i et boligdepartement, men det viktigste er en samordning der det totale ansvaret legges på en minister.

Boligmeldingen gir ikke ly når det regner

Det var store forventninger til at Boligmeldingen skulle komme med konkrete tiltak for å stimulere til boligbygging. Vi var mange som ble skuffet. Meldingen beskriver godt tilstanden i boligmarkedet og de utfordringer vi står overfor, men vi trenger tiltak og ikke flere beskrivelser.

Vi kan ikke se at Boligmeldingen gir noen konkrete tiltak som på kort sikt vil gi ly når det regner. 

Boligmeldingen vier den boligsosiale politikken mest oppmerksomhet. Det viktigste boligsosiale tiltaket er å stimulere til økt boligbygging. Hvis det ikke bygges boliger raskere enn i dag, vil vi få flere vanskeligstilte i Norge.

Kort oppsummert har Eff foreslått følgende tiltak i dagens høringsmøte i Stortinget:

1. Fylkesmennene må gis føringer om at boligbygging skal være et prioritert område, og samordning av innsigelsesinstituttet må legges til de største byområdene.

2. Husbanken må ha en mer aktiv rolle for å stimulere til at rimelige boliger blir bygget. Krav til Husbank-finansiering må ikke være strengere enn lovens krav.

3. Husbanken må gjennom statsbudsjettet tilføres sterke nok økonomiske muskler til finansiering av boligprosjekter

4. Bygging av studentboliger i de store byene må økes vesentlig.

5. Plan- og bygningsloven og bustadoppføringslova bør revideres.

6. Kommunesammenslåing vil være et viktig bidrag for økt boligbygging.

7. Samferdsel må knyttes direkte til boligbygging, og det er behov for økt tempo på gjennomføring av samferdselsprosjekter.

8. Egenkapitalkravet må erstattes av strengere krav til betjeningsevne.

9. Boligbygging må vektes tyngre ved interessekonflikter

10. Boligpolitikk må samordnes i et departement.

Kampen mot lokkepris

Den siste tiden har det kommet frem flere saker i media om eiendomsmeglernes bruk av lokkepriser. 

Lokkepriser er per definisjon å legge en bolig ut for salg for en pris som er lavere enn det du vet som megler at selger ikke vil akseptere.

Bare så det er sagt med en gang, lokkepris er en uting, og er noe meglerbransjen tar klar avstand fra. Det er grunnen til at vi helt siden 2008 har hatt en gjeldende Bransjenorm som regulerer dette, her kommer det klart og tydelig frem at lokkepriser er forbudt.

Bransjenormens bestemmelse knytting til prising er regulert i punkt 2.2.1; Prisantydning må ikke bevisst være satt lavere enn det selger på markedsføringstidspunktet er villig til å akseptere. Den må heller ikke settes lavere enn meglers objektive vurdering skulle tilsi.

Når det likevel har etablert seg en ukultur i enkelte områder med bruk av lokkepris, så kan man jo spørre seg hvorfor. 

Fenomenet lokkepris dukker opp av og til, og da gjerne i gode tider, da markedet går fort. Det er da ofte vanskelig å se forskjellen på en lokkepris og et marked i kraftig vekst, og ukulturen biter seg fast, uten at noen egentlig setter seg ned og bestemmer seg for at «Nå skal vi begynne med lokkepris dere…»

Selv om skadevirkningen av en slik praksis sannsynligvis er minimal og ukulturen er begrenset geografisk, er dette skadelig for bransjens omdømme. Det er heller ikke vanskelig å forstå at mange forbrukere er frustrert av å oppleve lokkepris, og jeg håper vi i bransjen blir trodd på at vi er ganske frustrert over at dette skjer vi også.

Med det fokuset som nå er skapt, så er allerede mye bedring skjedd. Flere kjeder har gjort grep internt, og målsettingen er klar; Vi har nulltoleranse mot lokkepris!

Lokkepris er et fenomen som er skapt gjennom dårlig rådgivning i meglerbransjen, og det er kun et fenomen som meglerbransjen selv kan komme til livs. 

Gjennom fokus og konkrete tiltak skal vi klare det.

Bolig i fremtiden - et knapphetsgode eller tilgjengelig for "alle"?

Teksten nedenfor var foredrag på Stortinget 2, mai 2012 - i forbindelse med Iglo sitt boligpolitiske forum;

Bolig i fremtiden - et knapphetsgode eller tilgjengelig for "alle"?

Norge har drevet god boligpolitikk i mange generasjoner, og det er etablert en forståelse hos folk flest at vi skal eie vår egen bolig, noe som også har vært en politisk målsetting. Dette er viktig å ta med seg inn i en eventuell boligskattepolitisk diskusjon, nordmenn er skattegisler hvis det gjøres vesentlige endringer.

Det er heller ikke mange land med så høy andel av boligeiere. Enkelte påstår at vi har et dårlig leiemarked. Jeg mener dette er feil, leiemarkedet fungerer, det er bare det at vi har et svært velfungerende eiermarked.

Det er også viktig å bevare den tryggheten nordmenn føler med å bevege seg inn og ut av markedet. Som eiendomsmegler er det fristende å peke på at årsaken er at vi har verdens best utdannede eiendomsmeglerkorps, men det er kun en ørliten del av forklaringen. Markedet er svært transparent, lovverket har klare og tydelige reguleringer, det er etablert gode forsikringsordninger og det er rekordlave transaksjonskostnader knyttet til det å kjøpe og selge bolig.

Derimot har man sovet i timen når det gjelder hvilken samfunnsøkonomiske viktige funksjon boligmarkedet har, og hvor stor innvirkning politikerne faktisk har på boligforsyningen og boligprisene.

Men nå har man våknet, og det er både positivt og svært nødvendig. Vi er inne i en varig trend med høy befolkningsvekst og lav boligbygging. Politikerne bør ha en målsetting om å tilrettelegge for boligbygging, enten med tilgjengeliggjøring av nok tomter, ha et tilpasset og fleksibelt regelverk og ikke minst sørge for at det offentlig fungerer som en katalysator og ikke bremsekloss.

Dagens pressekonferanse viste nok en altfor sterk boligprisutvikling. 28 % av husholdningene har nå en gjeld som er tre ganger inntekten før skatt, det er ikke sunt at gjeldsgraden fortsetter å vokse. Men det vil den gjøre, da ubalansen mellom tilbud og etterspørsel er så stor! Og nå stiger prisene både i eie og leiemarkedet, alle må ha et sted å bo!

Kjøpekraften beveger seg i stadig større grad over i boligmassen, fremfor i annet forbruk som kan skape flere arbeidsplasser. Og det mest alvorlige er at terskelen for førstegangskjøperne for å komme inn i markedet for altfor høy.

Situasjonen jeg beskriver står i sterk kontrast til kommunalminister Navarsete sitt utspill i februar om at boligbyggingen fungerer godt. Hun påstod at boligbyggingen var i ferd med å ta seg opp, en sannhet med sterke modifikasjoner.

Det ble i 2011 bygget ca 28.000 boliger i Norge, det er riktignok en vekst på 30 % fra 2010, men langt under hva det tidligere har vært og ca 10.000 boliger mindre enn behovet. Samme byggetakt forventes i 2012, og vi ser med andre ord en utflating, og det er alvorlig. Vi fortsetter med andre ord å bygge oss inn i en boligkrise, som vil gi ytterligere prispress.

Innenfor de fleste kommunegrenser er det nok tomter som kan reguleres for utbygging. Selv i Osloområdet vil det bli bygget nok boliger med fokus på sanering av gammel bebyggelse, bygging i høyden, fortetting og der man i ytterste konsekvens kan flytte markagrensen. Utfordringen her er med andre ord vilje og ikke evnen, men da må staten på banen

Da holder det ikke, slik Navarsete gjør, å håpe på at kommunene har strategier for å møte befolkningsveksten på 1 mill flere nordmenn de neste 16 årene. Kommunene vil ikke ta et overordnet samfunnsøkonomisk ansvar, det er og må være et statlig ansvar. Som eksempel vil Bærum kommune være en nøkkel for hovedstadens befolkningsvekst, men er i dag en bremsekloss. Det er de fordi det passer dem, og systemet gir dem muligheten til å bremse.

Regjeringen har dessuten manglet fokus på boligpolitikken i statsbudsjettene. Det eneste tiltaket vi så i fjor høst var tilskudd for bostedsetablering i distriktene, populistisk symbolpolitikk kalles det. Det er ikke noe poeng å lete etter boligbyggingsnåla i statsbudsjetthøystakken. Den finnes nemlig ikke.

Staten er ofte årsaken til at boligbyggingen bremses.  Boligprosjekter forsinkes og/eller blir ikke noe av, ofte fordi 22 offentlige instanser har innsigelsesrett, og benytter seg av dem! I 94 % av kommuneplanene blir det protester.

Vi må slutte å fokusere på distriktspolitikk, og heller snakke om på urbaniseringspolitikk. Urbanisering er en global trend, innflyttere må flytte der arbeidsplassene er.

Hvilke utfordringer står vi da ovenfor i Norge i dag?

Første utfordringer er at det er for dyrt å produsere i Norge.

Med økende boligprisene og strengere egenkapitalkrav er det vanskeligere å etablere seg i boligmarkedet.Norge er et høykostland, der tomter, varer og tjenester er dyrere enn de fleste land vi sml oss med. Dessuten ser vi stadig nye regler som fordyrer boliger, senest klimameldingen sist uke.

Forslag til tiltak;

1. Det må lempes på offentlig kravene til universell utforming. Tilsvarende prinsipper for lemping bør implementeres ved ordinære prosjekter som nå er gjort for studentboliger.
2. Regelverk må ha som målsetting å stimulere til boligbygging, der det ved nye forslag til endringer i relevante lover og forskrifter alltid skal konsekvensutredes betydning det har på boligbyggingen. Det ferskeste eksempelet er klimameldingen som ble lagt frem sist uke. Det å skjerpe energikravene i byggeteknisk forskrift vil få store konsekvenser for boligbyggvingen. Hvor mye vet ingen, og er i seg selv kritikkverdig.
3. Staten må gjennom veksttilskudd stimulere til at kommuner med sterk befolkningsvekst får tilskudd for å bygge ut tilfredsstillende kommunal infrastruktur.
4. Staten bør også ha et overordnet ansvar for utvikling av veinett og offentlig kommunikasjon. Det må bygges, ikke planlegges!
5. Detaljerte forslag til forbedring i gjeldende lovverk lar vi byggenæringen redegjøre for, de er nærmere på ballen i denne tematikken.

Utfordring 2 - ansvarspulveriseringen av boligpolitikken generelt og boligbyggingen konkret

Forslag til tiltak;

1. Statens ansvar er å sikre gode rammebetingelser for boligbygging, men ansvaret er i dag spredt på 6 departementer og 5 stortingskomiteer, i tillegg er det uklare ansvarsforhold mellom stat og kommune. Vi trenger en boligminister med et eget departement med et overordnet ansvar. Dette vil sikre et kontinuerlig og nødvendig fokus på både helheten og detaljene.
2. I påvente av en egen boligminister bør en samordne transport- og arealpolitikken, samt ansvaret for Plan og bygningslovens areal- og bygningsdeler i et departement.
3. Det må årlig defineres nasjonale mål for boligbygging som skal være forpliktende i den kommunale planleggingen og saksbehandlingen for arealanvendelse, boligbygging og utvikling av infrastruktur.
4. Det bør innføres en kraftig reduksjon av det offentliges innsigelsesrett, der innsigelsesretten i det minste skal ligge innenfor de ordinære reguleringsprosessene og det skal kun skje unntaksvis når byggesaker er i samsvar med vedtatt reguleringsplan.
5. Det må stilles strengere krav til kommunenes saksbehandling og ansvar i byggesaker, en ser i dag en rekke utfordringer grunnet manglende kunnskap, kapasitet, strategi eller konsekvenser av beslutninger.
6. Hensynet til økt boligbygging må vektes tyngre ved konflikt med andre interesser som miljø, jordvern eller kulturminner. Det er behov for en god jordvernsdebatt der den hellige matjorda i Norge utfordres.
7. Det må gjennomføres kommunesammenslåinger, som vil resultere i at kommunene har et mer helhetlig fokus og tar et større samfunnsøkonomisk ansvar, samt at det er enklere å løfte kostnader til infrastruktur.

Den tredje utfordringen er et stadig økende klasseskille i samfunnet.

Forslag til tiltak;

1. Strengere krav til betjeningsevne og ansvarliggjøring av banker i sin rådgivningsfunksjon, bør være tilstrekkelig ved låneopptak. Egenkapitalkravet er ulogisk og usosialt, det straffer de som ikke har hjelp eksternt. Paradoksalt nok brukes skattepenger gjennom startlånsordningen til å gi boligkjøpere den egenkapitalen som bankene ikke får lov til å finansiere. Antall søknader om startlån har doblet seg siste halvår, dette burde vært bankenes bord!
2. Staten bør ta ansvar for bygging av nok rimelige studentboliger. Det vil ta unna presset i leiemarkedet, som vil gjøre leie et mer attraktivt alternativ til å eie.
3. BSU ordningen bør styrkes kraftig for å stimulere og motivere unge til å spare i bolig.
4. Fjerning av dokumentavgiften, eventuelt subisidiært innføring av et bunnfradrag i beregningsgrunnlaget.  

Fart i boligdebatten i Stortinget

Det var god temperatur i den spontane spørretimen i Stortinget i går. Boligpolitikk var et sentralt spørsmål, der Høyre, Fremskrittspartiet og Kristlig Folkepartiet utfordret statsministeren i manglende tiltak for å sikre boligbygging og avdempe boligprisveksten.

Det er gledelig å se hvilken bred politiske enighet det nå er at politikerne må på banen for å stimulere til boligbygging.

Når Stortingets tre største partier alle er enige om at ”noe må gjøres”, da er det ”hope in a hanging snore”, som Nils Arne Eggen en gang sa det.

Erna Solberg påpekte hel korrekt at det har vært bygget og bygges over 10 000 for få boliger i Norge hvert år. Med en forventet befolkningsvekst de neste 16 årene på 1 million nye nordmenn, vil  boligbehovet være enormt i mange år fremover. Det er helt riktig som høyrelederen i går sa at Regjeringen har totalt manglet fokus på tematikken og at en i de siste statsbudsjettene ikke har sett noen positive tiltak i denne retningen. Det er ikke noe poeng å lete etter boligbyggingsnåla i statsbudsjetthøystakken. Den finnes nemlig ikke.

Det er også helt riktig som både Høyre og Fremskrittspartiet påpekte i går at det er staten som ofte er grunnene til at utviklingen bremses.  Boligprosjekter forsinkes og/eller blir spolert fordi 22 offentlige instansene har innsigelsesrett, og benytter seg av dem! I 94 % av kommuneplanene blir det protester, og langt på vei kommer protestene fra det offentlige.

Kristelig folkeparti pekte også på de usosiale retningslinjene med økt egenkapitalkrav, som har kommet fra Finanstilsynet.

Hva så med statsministerens respons?

Jens Stoltenberg uttrykte glede over befolkningsveksten, og var også enig i behovet for nok boligbygging og viktigheten av dette fokuset på øverste politiske hold.

Statsministeren viste i gårsdagens spørretime en åpenhet for å diskutere ovennevnte sentrale spørsmål og viste at vi nå er på konkrete tiltaksdiskusjoner og ikke visjonsdiskusjoner. Det er særdeles gledelig.

Jeg har nå klare forventninger om at det snart vil bli fremmet forslag om et bedre plansamarbeid mellom stat og kommune, innskrenkninger av det offentliges innsigelsesrett og en god jordvernsdebatt der den hellige matjorda i Norge kan utfordres.

Det Stoltenberg derimot ikke ville røre, var Finanstilsynets retningslinjer.

Jeg har forståelsen for at statsministeren er varsom med å bevege seg inn på Finanstilsynets domene, men han bør absolutt bekymre seg over det økte klasseskillet som er i ferd med å etablere seg i det norske samfunn.