Økt klasseskille, hilsen Finanstilsynet

Timing is everything – hetes det. Dårligere timing enn dette skal du lete lenge etter. Finanstilsynet har i dag varslet mulige tiltak for å stramme inn boligfinansieringen, de er som vanlig bekymret for gjeldsveksten hos husholdningene og et overopphetet boligmarked.

Finanstilsynets bekymring er ikke ny. Det er likevel uklokt å se på gjeldsveksten isolert. Parallelt med gjeldsveksten har vi aldri hatt større verdier hos husholdningene og ikke minst rekordhøye lønnsinntekter.

Morten Baltzersen har som ny leder i Finanstilsynet vist at nye koster ikke nødvendigvis koster bedre. Jeg vet ikke om det er stolleken i den økonomiske makteliten i Norge som gir så  lite nytt tankegods. Det er likevel grunn til å spørre seg om det snart er behov for å få inn noen nye tanker som kan utfordre de ”sannhetene” som råder.

Baltzersen har raskt kommet med en diagnose om et overopphetet boligmarked. Selv om prisene siden mars i år har økt med kun 2,5 % og boligbyggingen er i gang for alvor, så kommer han i dag med en medisin som han mener vil dempe boligprisveksten.

Medisinen vil virke, ingen tvil om det, men på en helt annen måte enn det som er intensjonen.

Finanstilsynet har i dag kommet med forslag som vil kunne øke klasseskillet i Norge dramatisk. Førstegangskjøperne har snart ingen mulighet å komme seg inn på markedet uten hjelp, og boligtaperne er historisk sett de som står utenfor markedet.

Riktig medisin er stimulanse til mer boligbygging. Utvilsomt det beste virkemiddelet og der fokuset bør være! 

Og er virkelig gjeldsveksten så høy som det påstås? I følge ferske analyser fra Eiendomsverdi, basert på SSB sine tall, ligger gjeldsveksten i år an til og bli den laveste siden 1995. Grunnet den sterke inntektsveksten bruker vi i tillegg langt mindre av inntekten vår på lånekostnader enn hva som har vært ”normalt” de siste 20 årene.

Bankene har siden finanskrisen håndtert retningslinjene fra Finanstilsynet (fra 2010) på en god måte. Vi har tillit til at de vil gjøre det også i fremtiden, og mener at dagens medisin fra Finanstilsynet er feilmedisinering med alvorlige bivirkninger.

Økt klasseskille, hilsen Finanstilsynet.  

Forbrukernes verste fiende!

Ja, da var Forbrukerrådet i gang igjen. I Finansavisen går forbrukerpolitisk rådgiver, Aleksander Myrvold, ut med påstanden om at privatkjøp er like trygt som et meglerkjøp.

Som vanlig kommer Forbrukerrådet med en rekke udokumenterte påstander og usannheter. Myrvold har et utrolig lettvint forhold til problemstillingen, dessverre rammer det forbrukere som lytter til rådene hans.

Dette har tydeligvis blitt en prestisjesak, og jeg vet ikke om det er tap av ansikt når det ikke har blitt noen særlig økning i privatsalget, til tross for Forbrukerrådets harde propaganda. Det at forbrukerne fremdeles velger å gå til megler vil noen tolke er fordi det er det tryggeste, men det er en sannhet Forbrukerrådet tydeligvis vil til livs.

Forbrukerrådets heksejakt mot meglerbransjen er blitt lagt merke til over det ganske land, langt utover meglerbransjen. Men vi skal tåle denne heksejakten, selv om vi fremdeles ikke skjønner at Forbrukerrådet først kjemper for 5 års utdannelse for å kunne være eiendomsmegler, for så i neste runde bagatellisere ansvaret og kompleksiteten i yrket når de sier det er så enkelt at en boligselger gjøre det like bra selv.

Skulle tro Forbrukerrådet mener at vi eiendomsmeglere trenger 5 år på å lære oss Forbrukerrådets 10 selgervettregler!

Det som likevel er mest alvorlig er at Forbrukerrådet dytter både boligselgere og boligkjøpere inn i et juridisk minefelt.

Boligselger

En boligselger får ved å selge selv ansvaret for å innhente all informasjon om boligen, ikke minst kontrollere opplysningene og til slutt videreformidle til kjøperne informasjon som er viktig på en balansert og god måte.

De færreste boligselgerne vil allerede her se at dette er et juridisk ansvar de ikke vil ta på seg.

For de som likevel går videre så er tiden kommet til annonsering. Boligen skal annonseres på en riktig måte, og det er nå viktig å ikke ”love for mye”. Minefeltet er likevel størst når man kommer til selve forhandlingene. Her er det utallelige muligheter for å trå feil.

Boligkjøper

For boligkjøperen er det i midlertidig enda større risiko. Forbrukerrådet mener en boligkjøper handler like trygt av en privatperson som er amatør og med en sterk egeninteresse, enn gjennom en eiendomsmegler med 5 års utdannelse og som har som oppgave å være en mellommann.

Dessuten er en eiendomsmegler omfattet av strenge forsikringsordninger og et betydelig regelverk en privat boligselger ikke er, en faktaopplysning Forbrukerrådet av en eller annen grunn aldri kommenterer.

Dessuten har jeg aldri sett Forbrukerrådet kommentere hvilken tillit en boligkjøper skal ha til en boligselger, som en boligselger som har en ekstrem egeninteresse i salget, og som ikke må dokumentere andre bud eller informere om kvaliteten på andre bud.

Jeg kan fortsette argumentasjonen i det uendelige, men jeg tror de aller fleste av dere har forstått budskapet.

Nå må snart noen sette ned foten, Forbrukerrådet som skal være forbrukernes beste venn er i ferd med å bli forbrukernes verste fiende. 

Det er vel ikke riktig?

Regjeringen må nå vise handlingskraft

Jeg har hørt at en god ting ikke kan sies for ofte.

Politikerne må nå på banen, boligprisveksten vi har sett de siste årene er langt på vei politikerstyrt, og det er få tegn til bedring hos mange politikere.

Det er mange årsaker til den sterke boligprisveksten, men for lite boligbygging, sterk innenlandsk økonomi, lav rente og nærmest full sysselsetting er de sterkeste årsakene, kanskje nettopp i den rekkefølgen.

Vi har de siste to årene skreket høyt om behovet for tiltak for å stimluere til mer boligbygging. Men vi har tvert i mot sett det motsatte. I en tid der boligbyggingen er lav har politikerne kommet med en rekke fordyrende krav, og kommunene har vist svært variert interesse i å sikre nok bygging. De fleste kommuner tar ikke det helhetlige ansvaret.

Nå som høyrevinden har bredt seg over landet, blir det spennende å se om dette følges opp i politisk vilje til å gjøre nødvendige grep. Det er ingen automatikk at Høyre går foran, Bærum har som eksempel i lang tid vært en av "verstingene" for å sikre nok boligbygging.

Det er likevel grunn til å være optimist, flere og flere politikere har våknet! Flere ser nå at mye av ansvaret for den lave boligbyggingen ligger hos dem, og med nye mannskaper i kommunestyrene vil forhåpentligvis fokuset bli enda større.

Men boligbyggingen er langt fra kun et kommunalt ansvar, et slikt syn har kommunalminister Navarsete kommet unna med altfor lenge. Det er fra regjeringshold vi har de fordyrenede kravene, samt har staten et stort ansvar for å sikre en infrastruktur som skal tåle nødvendig boligbygging.

Det var derfor svært skuffende å se Regjeringen nedsette et boligutvalg som i sitt mandat ikke fikk muligheten til å vurdere den helhetlig boligpolitikken. Det var sosial boligbyggingen som var høyeste prioritet, og utvalget konsentrerte seg da om boligforhold for 3 % av befolkningen. Nå som utvalgsrapporten er levert er tiden overmoden for å konsentrere seg om de øvrige 97 %.

Regjeringen må nå vise handlekraft og nedsette et nytt boligutvalg, som i sitt mandat skal foreslå tiltak for å sikre en helhetlig boligpolitikk.

Boligutvalget bør inkludere aktører som boligbyggere og eiendomsmeglere, som i det daglige opplever mange av de utfordringene som finnes.

I følge bl.a. SSB og Nordea går vi nå inn i flere år med betydelig økning i prisene. Hovedargumentet er for lite boligbygging, og hvis de har rett, så har vi dårlig tid...

Slå av CAPS LOCK!

Økonomisidene har de siste ukene vært preget av krigstyper, der den økonomiske situasjonen i "resten av verden" tydeligvis vil føre til krakk her til lands. I forrige uke ble jeg daglig kontaktet av ulike redaksjoner med spørsmål om boligmarkedet nå ville falle, ja kanskje stupe.

Mange land har utvilsomt tøffe tider foran seg. Det spesielle nå var at panikken vi så på børser verden over først og fremst kom som en kollektiv erkjennelse av krise, fremfor konkrete situasjoner som dyttet markedet utfor stupet.

Det har lenge vært kjent at mange europeiske land og USA må stramme inn kraftig for å få kontroll på de store gjeldsforpliktelsene. Dette vil gjøre vondt, og effektene vil først og fremst være av langsiktig karakter.

Når vi nå er inne i en såpass krevende og uoversiktelig situasjon, vil det naturlig nok skape usikkerhet. Det var usikkerheten som tok tak i børsene i forrige uke. Fallet overrasket likevel de aller fleste økonomene, flere sjefsøkonomer antydet at panikken overtok for fornuften.

Forsidene bar likevel preg av at vi nå plutselig var tilbake til sene høstmåneder i 2008. Det hele toppet seg med en blodrød forside i Finansavisen med børsen i bakgrunnen, en symbolikk som ikke var til å misforstå. Nå var det bare å kle seg for dårlig vær!

Men er været egentlig så dårlig?

De fleste kriserammede land viser nå en vilje til å gjennomføre de nødvendige innstrammingene. Det er også ikke bare et kollektivt ansvar men også en kollektiv behov for at en skal komme seg gjennom dette, kollaps i et land vil vil kunne dra med seg andre land i dragsuget. Det er ingen interessert i!

Dessuten peker de aller fleste piler i Norge fremdeles oppover. Vi har nesten ikke arbeidsledighet, stabil lønnsvekst og lav rente. Det er vel ingen overdrivelse og si at de aller fleste nordmenn sitter i en trygg og god situasjon.

Utfordringer kan utvilsomt komme, men de aller aller fleste opplever ikke å være berørt. For boligmarkedets del er bekymringen heller ikke stor. Beslutningen om å flytte på seg baserer seg først og fremst på sin egen økonomi, og for de aller fleste er den som sagt god. Når vi i tillegg har bygget altfor lite boliger i mange år nå, så er det heller en sannsynlighet for oppgang enn nedgang.

Det kan derfor hende at det av og til er lurt å slå av CAPS LOCK når overskriftene lages, og heller balansere budskapet bedre.

Men det selger jo ikke flere aviser.

En ny æra

Siden jeg startet i eiendomsmeglerbransjen for 15 år siden har bransjen utviklet seg i en stadig mer profesjonell retning. Vi har blitt stilt ovenfor en rekke nye og ofte mer detaljregulerende krav. Det å selge bolig er betydelig mer tidkrevende i dag, og vi har gjennom lov og forskrift blitt stilt ovenfor økte krav til infomasjon og ikke minst kompetanse, for å kunne gjennomføre et boligsalg.

I samme periode har bransjen scoret dårligere og dårligere på omdømmeundersøkelser. Dette skyldes mye et stadig økende konfliktnivå mellom selgere og kjøpere, og selv om eiendomsmeglerne sjelden har skyld i at det oppstår en konflikt, så har det dessverre vært aktører i vår bransje som ikke har vært seriøse nok.

Disse lykkejegerne har gjerne hatt null utdannelse eller kompetanse innenfor eiendomsmegling, men har "over natten" gått inn som meglere og solgt boliger. Og selv om mesteparten av bransjen har vært seriøse mennesker og selskaper med stor grad av yrkesstolthet, så har bransjen lidd mye av skaden forårsaket av lykkejegerne.  

1. juli 2011 innledet vi en ny æra for bransjen. Vi har med lovgivers hjelp kvittet oss med mange av lykkejegerne og ikke minst gjort det nesten umulig for nye å komme til. I den nye æraen må alle som jobber som ansvarlig megler ha minimum tre års utdannelse og to års praksis. Kundene bør oppleve en trygghet når megleren har fem års utdannelse.

Helt siden loven fra 2008 trådte i kraft har vi sett frem til denne dagen. Nå kan vi med stor stolthet i stemmen proklamere at  hele eiendomsmeglerbransjen er utdannet.

Nå har lovgiver stilt de samme kravene til kompetanse til meglerne som markedet forventer når de skal selge bolig. Nå har lovgiver stilt de samme kravene til kompetanse til meglerne som den seriøse delen av bransjen har gjort til seg selv lenge. Vi håndterer de viktigste verdiene til folk flest, og da skulle det bare mangle at vedkommende som skal selge boligen har god nok kompetanse til å gjøre nettopp det.

Kompetansekravet vil løfte bransjens anseelse. Men hele bransjen må nå over tid levere gode prestasjoner og gi kundene positive opplevelser, det er når kundene merker en tydelig forskjell i et lengre perspektiv at omdømme styrkes.

Men nå har startskuddet gått for den nye æraen. Det er hva vi kan kalle en god start på sommeren.

Vi trenger en boligminister!

Det å sitte i en kommentatorrolle til politiske prosesser kan sammenlignes med å sitte i opposisjon, det er veldig enkelt å ”sparke” på de som bestemmer og som ikke ”skjønner” alvoret.

Det er nå på tide med ros til partier i sittende regjering, både Arbeiderpartiet og SV har nå satt boligpolitikk på agendaen, og det på en konkret og god måte.

Jeg deltok i forrige uke på Arbeiderpartiets boligpolitiske seminar på Stortinget, i regi av stortingsrepresentant Håkon Haugli. Det at regjeringens største parti avholder et slikt seminar er meget positivt, men enda mer gledelig er konklusjonen;

”Vi må få på plass rammebetingelser for å sikre bygging av nok boliger i et langsiktig perspektiv.”

Vi ser nå en politisk innrømmelse om at vi har manglet en helhetlig boligpolitikk i Norge. Vi ser stadig flere politikere, på tvers av partiene, ta til orde for at vi må løfte denne debatten på et mye høyere nivå.

Det er et offentlig ansvar å legge til rette for at det kan bygges nok boliger for å møte den stadig økende etterspørselen, enten vi snakker om tilgjengeliggjøring av tomter, bygging av nok studentboliger, tilskuddsordninger, styrking av Husbanken, skape et bedre og smidigere regeleverk osv osv.  

Nevnte Haugli, Bård Folke Fredriksen og Heikki Holmås har markert seg aktivt i media den siste tiden i mange av disse sakene, noe som gir meg håp om at vi vil se grep som langt på vei ikke vil skape de store politiske motsetningene og at vi denne gangen ser ord bli handling.

Men for å skape et langsiktig fokus på boligpolitikken må vi starte med ansvarliggjøringen på overordnet nivå. I dag forvaltes boligpolitikken av fem stortingskomiteer og fire statsråder, der det overordnede ansvaret er fullstendig pulverisert mellom stat, kommune og det private markedet.  

I mange andre europeiske land har de en egen boligminister som har det overordnede boligpolitiske ansvaret. Det er kanskje på tide i Norge også?

Vi har tross alt verdens høyeste andel av mennesker som eier sin egen bolig (80 %), det er da utrolig viktig at disse verdiene forvaltes riktig. 

Bolighandel - uten sikkerhetsnett?

Gårsdagens ”breaking news” var to studier av SIFO og TNS Gallup, som har kartlagt boligtransaksjoner i Norge. Studiene gir en lite overraskende konklusjon; boligkjøperne opplever usikkerhet når de skal kjøpe bolig.

I gårsdagens presseoppslag ble Forbrukerrådets direktør Randi Flesland, barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken og undertegnede behørig sitert. Vi var alle skjønt enige om at det var viktig å sikre trygghet i bolighandelen.

Det er likevel viktig å nå skille mellom reell usikkerhet og opplevelsen av usikkerhet. Når det årlig omsettes ca 120 000 boliger hvert år, så er det forsvinnende lite konflikter mellom selgere og kjøpere.

Det klages også lite på eiendomsmeglerbransjens tjenester, kun ca 200 klager i 2010, hvor 40 % av klagene ga klagerne medhold, vitner om en bransje som stort sett leverer fornøyde kunder, både på selger og kjøpersiden.

Men det at det er lite konflikter og/eller klager er ingen garanti for at det er trygt.

Vi nordmenn er oppdratt med at vi skal kjøpe egen bolig. Dette har vært en sentral politisk målsetting gjennom generasjoner, og uavhengig av farge på regjeringspartiene. Det er nok mye av grunnen til at vi i Norge har et svært transparent boligmarked med felles markedsføringsplattform, et gjennomregulert lovverk og svært opplyste forbrukere som både snakker om kvadratmeterpriser, budfrister og som svært ofte kjenner rettighetene sine godt.  

Jeg mener derfor vi først og fremst snakker om opplevelsen av utrygghet fremfor en reell utrygghet.

Men selv opplevelsen av utrygghet skal vi ta alvorlig, og dessuten kan den reelle tryggheten alltid økes.

Obligatorisk boligsalgsrapporter

Det er i rapportene trukket frem behovet for grundigere tekniske rapporter. Norges Eiendomsmeglerforbund (NEF) har vært initiativtaker og pådriver for en obligatorisk boligsalgsrapport i flere år.

Når Lysbakken varsler tiltak, og trekker frem lovpålagt boligssalgsrapport, så slår han inn åpne dører. Det har vært bred enighet om hovedprinsippene rundt dette lenge. Det endelige vedtaket ligger nå klart på Stortinget og vi er en samlet bransje som ser frem til at dette kommer.

Servicehefte

I gårsdagens oppslag trakk Randi Flesland frem behovet for et servicehefte for boliger. Ingen ny tanke, men den er god. Jeg tror likevel vi ikke skal detaljregulere for mye før man har sett effekten av obligatorisk boligsalgsrapport. Vi må ikke fordyre transaksjonsprosessene for forbrukerne unødvendig.

Budrunder

Forbrukerrådet skriver på sine hjemmesider at ”Forbrukerne opplever budrunden som både krevende og usikker.”

Budrunder er ofte krevende og usikre. Alle budrunder lever sitt eget liv, og det er nettopp i slike situasjoner verdien av en erfaren og flink megler virkelig kommer tydelig frem.

Det er likevel viktig å huske på at det er forbrukerne som setter premissene i forhandlingene. Korte frister er ikke noe meglerne ønsker, det er forbrukernes spill seg i mellom som ofte presser dette frem. Det er likevel vanskelig å se for seg begrensninger i denne valgfriheten. Med påtvungne lengre frister vil fenomenet med budgivning direkte mellom budgivere og selgere øke, noe som har vist seg å være et fenomen forbundet med mange komplikasjoner og konflikter.

Vi har blitt invitert av statsråd Audun Lysbakken til et møte der vi skal diskutere mulige tiltak for å etablere en opplevelse av en tryggere og mer oversiktlig bolighandel i Norge. Det ser vi frem til, men jeg tror det er viktig å være klar over at både selgere og kjøpere har et betydelig sikkerhetsnett i lovgivningen i dag.

Å selge og/eller kjøpe bolig i Norge er trygt – vel og merke hvis det skjer ved hjelp av megler.